Og der satt jeg og grein

1982 var det året jeg dro til New York for første gang. Jeg skulle besøke Gösta, som bodde i et loft i The Singer Building, hvor man tidligere hadde lavet symaskiner. Og jeg skulle treffe Georg, som var det for å ta en Masters i Public Health, og Nils-Johan. Ferie alene i en ny by. New York med Greenwich Village og alle homsestedene.

Jeg hadde hört om GRID (Gay related immune defieciency) før jeg dro, men ikke brydd meg så mye om det, hvorfor skulle jeg det? The Tropical Island of Manhattan var kjent for sine rare sykdommer, men dem kunne man jo bli kvitt.

New York svarte så absolutt til mine forventinger, til tross for at jeg ikke syntes at jeg passet in på The Mineshaft og til tross for at jeg følte det som om jeg solgte trikkebilletter der jeg satt i mitt lille avlukke i en av de største homsesaunane. Alle kikket inn, løp forbi og løp videre. Jeg lærte også, noe forbauset fordi tanken hadde liksom aldri slått meg, nytten av å ha godt manikurerte negler ved Fist Fucking. Meget godt manikurerte!

“Alle” snakket om GRID. Mange var redde. Noen var syke. Noen så syke ut. Som en slags  usynlig tåke smøg en form for underbevisst erkjennelse seg inn i meg. Georg og jeg snakket mye om dette merkelige som var i ferd med å skje. Jeg er sikker på at det var han som sa “Dette kommer til å komme til Europa”.

Vel hjemme snakket jeg med Roy, og så med Per Kristian. Det var som om noe gnagde i meg.

Vi jobbet alle  tre med Rådgivningstjenesten for homofile  ved Oslo helseråd og der begynte vi å snakke om dette nye, som vi mente kom til å ramme oss i Norge også. Georg kom hjem fra NY og vi dannet en liten gruppe (Georg, Roy, Per Kristian, Anne Dorthe og jeg). Vi möttes ofte for a snakke sammen om hva vi kunne gjøre. Denne lille gruppen var grunnlaget for det som etter hvert ble Helseutvalget for Homofile. Etterhvert ble vi nokså monomane, jeg kanskje mest, jeg kan ikke ha vært lett å leve med på denne tiden.

I 1983 fikk jeg greie på at The National Lesbian and Gay Health Association i USA skulle ha et möte i Denver hvor man blant annet skulle snakke om GRID/AIDS. Venner i DNF -48 (Det Norske Forbundet av 1948 – forløperen for dagens LLH) var forekommende nok, til tross for en viss skepsis, til å la oss bruke organisasjonens navn for å søke Helsedirektoratet om noen tusen kroner slik at jeg skulle kunne delta på konferansen i Denver. På Helsedirektoratet jobbet det noen usedvanlig klarsynte saksbehandlere og vi fikk pengene.

Jeg dro og sjekket inn i 17. etasje på hotellet hvor møtet ble avholdt. Som alt annet i USA var det stort, mange mennesker, men vi som var der for diskutere AIDS var ikke mange. Det var første gangen jeg traff mennesker med AIDS. Det var også der og da The Denver Pirnciples ble skrevet og vedtatt. De er like gyldige den dag i dag, dessverre. The Denver Principles er et politisk manifest skrevet av  mennesker som hadde  AIDS og det var förste gangen en slik gruppe kom sammen for a uttrykke seg. Et hovedpoeng er menneskerettigheter for hivpositive og at det å være smittet ikke representerte noe nederlag.

Deres erfaringer, deres fortvivelse, deres mot, deres analyser og deres kamplyst traff meg hardt. Jeg hadde ventet å lære noe, med hodet, men ikke med følelsene. Men jeg prøvde og jeg dummet meg skikkelig ut, minst en gang. Etter et av mine mer uintelligente spørsmål hylte en kvinnelig sosionom fra San Fransisco til meg “You have not understood shit here! We have a fucking epidemic going on out there!” Og hun hadde jo rett.

Jeg tror at det som hadde begynt å krype inn i meg som en tåkete, ubevisst erkjennelse da jeg var i New York da tok tak i hele meg. Ett eller annet sted inni meg forsto jeg at dette ville forandre livet mitt radikalt. Og der satt jeg, en kveld mens det tordnet ute, på gulvet på hotellrommet i Denver og grein og grein. For dem, for meg, for det jeg så som uunngåelig.

Når jeg kom hjem kalte vi inn til et møte pa Metropol, og vi dannet Helseutvalget.

Og resten er historie som jeg håper at noen på Universitet i Bergen med Homoarkivet vil skrive.

Calle Almedal ble födt 1945 og flyttet til Oslo 1971 hvor han studerte sykepleie. Han har arbeidet ved Ullevaal Sykehus, Norges Røde Kors og sist UNAIDS i Geneve. Han er nå pensjonist og bor i Frankrike sammen med Roy (og har gjort det i 41 år) og ser noe forundret tilbake pa et rikt liv.

---